Vår store reise!!

Turen startet egentlig for over ett år siden da jeg søkte meg fri i to måneder vinterstid. Fra 15 januar til 15 mars valgte jeg å prøve. Ett tidsrom jeg visste det var rolig på jobben. Snille sjefene mine inviglet søknaden, og vi kunne starte en planleggingsprosess.
Hva fristet?? Australia var et sted vi hadde vært før, på en treukers tur for seks år siden. Vi følte oss ikke ferdige med det landet. Det er så stort, og har så mye å by på. Jeg har fortsatt kontakt med en familie vi traff sist vi var der, så det var naturlig å velge å legge turen innom dem også.
I tillegg hadde jeg en helt spesiell drøm om å få se orangutanger i sitt naturlige habitat. Disse unike dyrene som er så fantastisk like oss mennesker. Ja, faktisk er det de som er genetisk sett nærmest mennesket av alle dyr! Men disse finnes ikke blandt kenguruer og koalaer i Australia.Tanken på Borneos jungel var besnærende, og når vi nå skulle reise så langt så var det i ikke så avskrekkende langt unna...
Et annet dyr som kom opp underveis i planleggingen, var Komodo-varanen. Denne gigantiske firfislen på Komodoøyene. Å besøke disse dyrene i deres fauna føltes også rimelig eksotisk.

Etter å ha forhørt oss med forskjellige reiseareangører fant vi en som kom opp med følgende reiserute:

Oslo - Jakarta, Indonesia. En natt der, deretter videre til Borneo.
Elvebåt to netter inn i jungelen for å se orangutanger
Deretter fly til Bali og tre overnattinger der på et flott hotell
For så å fly til Komodoøyene og bli med en båt ut til Rinca og Komodo på ekskusjon og observere varaner ute i det fri. Begge båtturer var eksklusivt for oss.. Ingen andre passasjere, kun mannskap og guide.
Etter det, fire netter på hotell på Gili Meno
For deretter å fly til Adelade, Australia natten fra den 29 til 30 januar med landing på morgenkvisten.
Derfra var planen å klare oss selv til flyet tilbake til Norge gikk fra Sydney den 14 mars.

Jeg skulle tilbake på jobb den 18 mars, så vi tenkte det passet å få et par dager hjemme å komme oss fra jetleg.

Forberedelsene på hjemmebane i tiden før turen gikk med til diverse lister... Er passene i orden? Trenger vi noen fler vaksinasjoner? Er det noe sted man må ha visum? Hvor får man disse i så fall? Disse tingene var enkle å ordne. Passene var gyldige lenge over de påkrevde 6 månedene etter turen, og visum til Australia fikk vi på nettet. En drikkevaksine var grei å ha innenbords mot turistmage også. Av reisearrangøren fikk vi vite at det var visum ved innreise til Indonesia, så dit måtte vi ta med 25 amerikanske dollar hver. Kjekt å vite! Alt av regninger vi kunne legge inn på banken på forhånd ordnet vi før vi dro. Resten avtalte vi med en på hjemmebane å ta seg av. Det at noen kikket innom huset, vannet litt planter og så at alt var bra hjemme var viktig for oss. Også at posten ble tatt inn og sett etter.

Før turen vasket vi ut av kjøleskapet, leste av måleren, og dro i banken og låste smykker og verdisaker inn i bankboksen. Vi skrev ut alt av reisepapirer, og tok kopi av passene våre. Kopiene sendte vi til vår egen mailboks så de kunne i et nødsfall være tilgjengelig for oss på turen. Reiseforsikring hadde vi alt.

Å pakke kofferten for en åtte uker lang tur er ikke så lett! I uker før turen samlet jeg sammen småting som kunne være kjekt å ha med. Det ble selvfølgelig for mye, så jeg endte opp med å ta bort halvparten. Av nyttige småtterier som fikk være med kan jeg nevne:
Sysaker, litt førstehjelpsutstyr, insektsspray (vi skulle tross alt til jungelen), terninger til yatzy (ikke blokken, tar for mye plass), mini-saks, tynn sammenleggbar strandbag, reisesyketabletter, allergitabletter og ibux. I tillegg noen poser med biotex-vaskemiddel og en hodelykt. Der jeg var mest opptatt av at vi hadde alt vi trengte til, var Indonesia. Tross alt er Australia et vestlig land der jeg regnet med at vi fikk fatt i det vi måtte behøve.
Av klær tok vi med oss endel gamle plagg. Plagg vi kunne kassere på turen, og erstatte med noe nytt og fint. (Når vi reiser kjøper vi ofte noen nye plagg som suvenirer istede for de ubrukelige tingene i suvenirforretningene. Dette gjør at vi alltid har noe vi kan bruke, som minner oss om våre forskjellige reiser.) Tanken var å stort sett BARE ta med oss gamle plagg, men slik blir det bare ikke til, og mange uunværlige yndlingsplagg fant veien ned i kofferten også. Resultatet var at vi selvfølgelig hadde med oss for mye... Flere ting er ikke brukt på turen, mens noe er vasket mange ganger.

Heldigvis hadde vi jo vært i Australia før, og visste at langbuskser ikke hadde noe bruksverdi der, derfor var det kun en tynn sommerbukse som fikk være med av det slaget. Skotøy var værre... De viktigste var nok sandalene, men som kvinne er man jo litt forfengelig også... Det ble et par for mye der... (Attpåtil kjøpte jeg noen nye par også.) Alt man tar med for mye, må man jo taue rundt på, derfor er pakkingen hjemmenifra veldig viktig. Endel fler t-skjorter enn vi trengte havnet også i kofferten, og vips var den full.

Da reisedagen kom hutret vi oss ut til bussholdeplassen hjemme. Der tok vi buss til toget, som tok oss rett til Gardemoen. Turen hadde startet. Foran oss lå åtte uker hjemmenifra der alt lå tilrette for en fantastisk reise. Først reiste vi til Frankfurt og deretter en ti timers fligth til Singapore. Buksen ble byttet ut med shorts og varmen kjentes lovende ut.
Vi har hver vår reiseveske som er kjekk å ha med som håndbagasje. Der er alle papirer og alt vi måtte trenge under flyreisen. Når jeg skal fly langt syns jeg det er viktig å ha behagelige klær på. Støttestrømper mot hovene ben, myke sokker, ansiktsmaske og oppblåsbar nakkestøtte er fast med i mitt "reise-kitt".
Etter en kort time halvannen var vi i Jakarta, Indonesia og vårt første mellomstopp.
Vi ble hentet på flyplassen av en som holt opp vårt navn på et skilt, og kjørt til hotellet vi skulle tilbringe natten. Jeg må innrømme at det ikke ble mye søvn på oss.. Tidsforskjellen rev i kroppen, og vi hadde nok sovet såpass mye på overflyvningen at å legge seg var nesten umulig. Fortumlet ble vi neste dag kjørt til innenriksflyplassen i Jakarta, der vi køet oss inn på et skrøpelig fly sammen med en masse små indonesiske arbeidere. Det var slutt på overflod av flygoder, som mat og drikke. Og vi skjønte at dette flyet hadde sett sin storhetstid for maaaange år siden.
I sånne situasjoner prøver jeg å trøste meg med at; piloten har nok lyst til å treffe sine kjære igjen han også. Altså overlever vi nok denne gangen også.
Dette var den første av mange fligther med "luftens melkerute". Heldigvis kom
vi oss trygt ned på alle sammen.
Etter en lang tur med to mellomlandinger ble vi hentet på en knøttliten flyplass i Borneo av verdens hyggeligste guid. Vi spurte og gravde om hva vi ville få se, og at vi gledet oss sånn til å se lekende orangutangbarn! Han så litt forbauset ut, og forklarte at den delen av turen ikke var mer. Senteret der de hadde vært var stengt, og de orangutangene vi ville få se var voksene, noen med barn, og noen uten. Vi kjørte deretter ut til en elvebåt som vi skulle bo på de neste to nettene. Før vi reiste ut med den fikk vi tilbud om å besøke et hjem for forlatte orangutangbabyer etter båtturen, det innebar at vi donerte et beløp til dem da vi var der, men det var opp til oss.. Vi nølte ikke lenge, men hev oss på denne unike muligheten.
Turen opp elven var fantastisk. Vi så neseaper med neser så digre som pærer, og Probodskys aper.

Om morgenen kom vi til den første foringsstasjonen til orangutangene. Der satt en voksen han og gumlet på en ananas.. Vi holdt oss på respektfull avstand fra ham, men det så ikke ut til at han brydde seg så mye om at vi var der.. En hunn med baby kom i trærne, men hun snudde da hun oppdaget hannen, og ventet med å spise til han ikke var i området mer. Vi fortsatte båtturen videre opp til Camp Leaky det den neste foringsstasjonen var. Der ar det mere action! Først kom en hunn med baby, deretter sto de praktisk talt i kø for å spise den utlagte maten! Mens hunnene satt i trærne drev barna deres å
turnte oppe i trekronene.. Vi måtte le, og kameraene gikk varme der vi knipset ivrige.Vår guide hadde arbeidet ved Camp Leaky tidligere, og visste navnene på hver eneste orangutang, og hadde en unik interesse for dyrene.
Orangutanger er en truet rase, som kun finnes i Borneos jungel. De er truet av menneskenes nedhugging av jungelen for beplantning av palmer som det produseres palmeolje av. Det utrolige er at etter ca 25 år er jorden så utarmet at den ikke kan brukes mer.. Da blir den nærmest ørken, og på denne triste måten ødelegges Borneo sakte men sikkert. Ja faktisk går det ganske fort!
Under nedhuggingen av jungelen blir ofte orangutangmødrene skutt ned, og barna tatt. De helligste av disse havner på et "barnehjem" der de blir tatt vare på og opplært, til de er store nok til å klare seg selv. Dette er de ikke før de er mellom åtte og ti år gamle. I mellomtiden er det bare fler og fler som får denne triste skjebnen...
Da vi kom til "barnehjemmet" var det med ærefrykt vi fikk møte dets grunnlegger. Hun tok seg tid til å hilse på oss før hun skulle i vei å sette ut noen orangutanger på en hemmelig plass ute i jungelen. Vi fikk en grundige omvisning, og forklaring på alt vi lurte på, deretter kom det forbi 5 - 6 damer med tre orangisbabiser hengende på seg hver!! Vi ble spurt om vi ville være med på lekeplassen deres og tilbringe tid med dem...? Gjett om vi ville!!!! Vi lekte med barna i 3-4 timer, og var med på å mate de aller minste med tåteflaske. Barna var som barn flest, og fant på fanteri, lo og tøyset. Noen av dem bet litt for gøy, og løp fra deg leende når du løp etter. Deretter kom de svingende tilbake og skulle turne litt i armen din før de kunne kose litt på fanget en stund.
En unik opplevelse vi aldri kommer til å glemme!


Da vi ble hentet luktet vi ikke akkurat blomster, men det var det vært. Vi overnattet på et hotell i nærheten, før vi fløy via Java til Bali. En lang tur den dagen også. På Bali hadde vi bare to netter istede for de opprinnelige tre, men vi nøt det deilige vannet, og solens varme stråler.
Dagen etter var vi på nytt på flyplassen. Denne gangen for å komme til Komodoøyene.

Etter nok en reisedag ble vi plukket opp på flyplassen av en ny guide. Han kjørte oss ned til havnen der det lå noen lange, rare, ganske løene båter. En av dem var vår. Fra vår nydelige elvebåt var overgangen ganske stor til denne båten, som var laget for sjøen. Her fikk vi vår egen kabin med to store køyesenger. Praktisk som jeg er skulle jeg flytte over madrassen i overkøyen ned så vi fikk bedre liggekomfort nede da mitt første sjokk dukket opp... Rottebæsj... i SENGEN!!! Ikke hyggelig... Neste lille overraskelse fikk jeg på dossen.. Den var utstyrt med et sete som var for lite, og som på elvebåten var flushing utført med en pøs vann fra en tønne ved siden av. Håndvask fantes ikke her, kun en hånddusj som jeg ikke visste hvor hadde vært før ( vi var tross alt i Østen, med alt det medfører..). Jeg svelget tungt mange ganger og lengtet i land. Båten kalte vi for "Basilusken" og jeg tror den passet til navnet sitt.
Vi gjennomførte også denne turen, som ble fin tross alle bakteriebomber. Jeg sov ikke stort den første natten. På morgenen gikk vi iland på øya Rinka først, der jeg fikk se min første varan! Disse dyrene er noen slu krokodilleliknende saker. Med en lengde på ca 2,5 til 3 meter jakter de på vannbøfler og hjort som er på øyene. Når de har bitt byttet sitt følger de etter dem jevnt og trutt i flere uker. Bittet innerholderså mye bakterier at dyret dør av forgiftning i såret etterhvert. Varanene spiser ikke så ofte, og er litt like slanger der. De er ikke redde for mennesker, men liker ikke å bli slått på snuten. Derfor går det vakter på øyene som passer på turistene med lange kjepper. Etter Rinka Island reiste vi videre til Komodo Island. Der var varanene enda større enn de på Rinka.
Vi besøkte en liten landsby også på Komodo. Det var det en god mur rundt fotballbanen og skolegården. Det var ikke uvanlig å se varaner i gatene der, og de var glad i barna sine.
Da kvelden kom sovnet vi tross rottebæsj og basiller, godt i sengen og våknet ikke før morgenen kom. Vår guide ville gjerne vise oss et sted som het Manta point, som vi kunne snorkle, og jommen dukket det opp Mantarayer der! Vi snorklet og tittet på disse vakre dyrene som nærmest flyr bortover i vannet med bedagelige vingeslag. Det er rent høytidsstemt man blir når man ser dem.
Heldigvis var det bare to netter vi skulle være ombord på "Basillusken" så på ettermiddagen ble vi satt av i byen og sjekket inn på et deilig hotell. Dusjen der var skjeldent god!
Ny reisedag ventet. Denne gangen via Bali til Lombok, med påfølgende kjøretur til havnen der en båt tok oss ut til Gili Meno. Fire deilige dager på hotellet der var helt nydelig etter alle opplevelsene vi hadde bak oss..

Etter det var vi på nytt på tur. Via Bali gikk turen til Adelaide, Australia det vi landet om morgenen den 30 januar. Vi hadde på forhånd booket oss inn på et hotel der for to netter, og tok rutebussen inn til byen, og hotellet. (Hjemme i Norge fant jeg tilfeldigvis på nettet en side som passet oss utmerket. På Lastminute.com.au finner man hoteller og fligther tilhyggelige priser.) vi fikk sjekke inn tidlig, og sov noen timer på formiddagen før vi beså oss omkring, og gikk til innkjøp av et australsk SIM-kort til Internett bruk osv.

Vi fant ut at for vår videre vei skulle vi leie en bobil, og prøve ut hvordan det var å bo i den. Vi sjekket ut noen sider, og fant ut at mange utleieselskaper trenger noen til å kjøre bobilene fra det ene stedet til det andre for dem. Dette kalles relocation og man betaler bare en dollar dagen for de første dagene. Flaks for oss fant vi en bobil som skulle transporteres til Melbourne. Vi betalte tre dollar for de første tre dagene, og 75 dollar for den fjerde. I tillegg kom noen dollar for laken og sengetøy, og stoler og annet utstyr. Vi skramlet av gårde på venstre side av veien som seg hør og bør.. Sneia nesten en syklist, men alle overlevde. Etter en time ramlet bordet ned av veggen. Vårt eneste bord. Heldigvis var det noen skrutrekkere og annet verktøy ombord, så vi fikk orden på ting igjen. Ikke den beste starten, men vi fikk orden på sakene.
Første natten ble jeg full av utslett.. Tror jeg reagerte på stoffet i dynen og var full av prikker over hele kroppen. Lurte litt på om jeg hadde fått meslinger igjen, men slo det fra meg. Gompet innpå et par allergitabletter, uten den store innvirkningen. Kartboken vi fikk låne med manglet flere vesentlige sider, men heldigvis hadde jeg med ipaden og brukte kartfunksjonen på den. Vi kjørte den vakre kystveien, Greate Ocean Road og så de tolv apostler osv. Veldig vakker veistrekning, men dessverre vet så mange om denne turen, så enkelte steder gikk vi i kø for å se attraksjonene.
Da vi kom til Melbourne var vi blide over å ha fått prøvd en bobil, og lykkelige over å kunne levere skramlekassen av en bil fra oss igjen.



Melbourne er en vakker by. Hyggelige mennesker overalt og været var heller ikke å forakte. Det bor rundt 50 000 svensker der, men heldigvis er de ikke påfallende i bybildet. Det som er fremtredende er universitetene der, og alle studentene. Et ungt avslappet miljø. Vi valgte å bli der i fire dager og besøkte St. kildas beach og koste oss i det deilige klimaet der.

Vi hadde egentlig tenkt å reise opp til Canberra, men likte oss sånn i Melbourne at da vi hørte at det ikke var stort å se i Canberra hoppet vi over den byen. Så da vi reiste videre tok vi et fly opp til Coffs Harbour, kjent for sin bananproduksjon, der vi plukket opp en leiebil og kjørte til Grafton. Der ble vi ønsket velkommen av en utrolig søt familie som vi traff sist vi var i Australia. Vi bodde hos dem den helgen og de tok oss med rundt så vi fikk se sporene av storflommen som akkurat hadde vært i området, og høre Bellbirden synge (klinge).
Vi var på stranden der vi var med dem sist, og hadde det utrolig hyggelig.
Vi tok også en tur innom et annet ektepar vi kjenner der, og var med å melket kuene for hånd, spiste hjemmelaget og hjemmebakt til lunsj. Vegimite ble smakt på igjen, fortsatt ikke godt, og kjøttet på bordet var fra egen gård. Vi reiste derfra med gode minner og et smil om munnen, med bananer fra gården til niste.

Vi overnattet på et Motel i Ballina der vi spurte om det var noen severdigheter i området vi burde få med oss. Vi hadde jo nå en bil som var booket de neste to ukene, og tiden for oss, så da var det jo på sin plass med noen avstikkere for opplevelsens skyld! Motelvertinnen anbefalte oss på det varmeste å ta turen innom et spektakulært fossefall som lå en times tid inn i landet. Hørtes flott ut, og vi durte innover. Det skal sies at GPS en til en IPad ikke er den ideelle, så etter et par timer på små kjerreveier og villaveier kom vi endelig fram. Parkerte og gikk innover til utkikkspunktet der vi skulle få se kaskader av vann falle. Synet som møtte oss var ubeskrivelig. En liten bekk sildret nedover en fjellvegg... Australia er nok ikke landet man skal se på fosser, når man er norsk tror jeg. Vi flirte godt og hadde uansett hatt en fin biltur da vi kjørte videre mot Byron bay. Ett sted var vi litt usikker på hvilken vei som var best, da stoppet en australier ved siden av oss og spurte bredt hvor vi skulle.- Byron bay, svarte vi. - senic og fastest rute? - fastest..! - Fallow me!! Var svaret, og dermed fes han av gårde. Vi etter, og vips var vi ved Byron bay.. Vi vinket, og følte oss heldige som møtte så mange snille mennesker på vår vei.

I Byron bay badet vi og nøt livet, før vi stakk nesen nordover. Vi durte av gårde på higway 1, forbi Brisbane og opp til lille, vakre Calaundra. Der fant vi en leilighet vi tok inn på i tre dager, med utsikt over vannet der kiterne på vannet underholdt oss med sine hopp og sprell.

Dag to kom regnet og det som minnet oss om norsk sommer... Vi fant ut at i western Australia og på New Zealand var været fint. I tillegg hadde vi fryktelig lyst til å besøke en sydhavsøy.. Vi oppsøkte en reisearrangør oppe i gaten der, som kom opp med et tilbud til oss. Det gikk ut på at vi delvis bestilte endel av turen av henne, og delvis ordnet oss selv. Vi smalt til. Behagelig å ha ordnet en del på forhånd, samtidig som vi fortsatt hadde en viss frihet som vi satt pris på.

Dagen etter reiste vi til Perth i Western Australia. Solen skinte der i motsetning til møkkaværet som var kommet til Queensland. Vi hadde hotell i to dager og tok tog ned til Fremantle der vi nøt varmen og vannet, og de forskjellige ølbryggeriene. Etter at to dager var omme kjørte vi i leiebil ned kysten til området rundt Margareth River der vi besøkte en vingård og beså oss i en dryppstensgrotte.

Overnattingene var av blandet kvalitet, men vi skulle bare sove, og så lenge sengen var ren, var det greit. Et sted knærtet vi en diger kakerlakk om kvelden. Den rømte halvdød innunder skapt. Da morgenen kom oppdaget vi at badet var fullt av maur. De hadde fest på kakkerlakken som lå der med alle bena til værs.

Men vakkert var området der. I dette vakre området ble vi anbefalt å ta en tur innom Hamelin bay. Da vi kom dit syns vi det så relativt øde ut. Bortsett fra en campingplass like ved, var det en utkjøringsrampe til båter der. Ellers var det en flott, litt øde strand. Det var alt. Trodde vi...
En kvinne sto på stranden. Har dere sett noen stingray enda spurte hun.. - stingray? - ja, de kommer inn for å bli matet av fiskerne. Det tok ikke lange stunden før jeg oppdaget en skygge i vannet. Var det noe tang og tare, eller...? Det var ikke tang! En stingray på litt under en meter i vingespenn fulgte stranden bortover med dovene vingeslag.. Vi ble helt fascinert der den forsvant for oss. Det varte ikke lenge før en ny dukket opp. Denne gangen en betraktelig større. Den kom helt inn til føttene våre og en fløyelsmyk vinge slo mot føttene mine... Den var stadig innom helt til den ga opp og forsvant ut i dypet igjen... Vi reiste derfra med ett fantastisk minne. En utrolig naturopplevelse for trauste normenn som oss...



Et annet minne fra turen i Western Australia er gode Edith som hadde bodd der i 45 år. Vi kom til en nydelig B&B på waikiki beach i Rockham på ettermiddagen og koste oss i bassenget der mens vi snakket med de som drev stedet. De fortalte oss om Edith, den norske venninnen deres, som bodde over gaten.- Kanskje dere kan hente henne? Spurte vi. Og det gjorde de. Det endte med at vi hadde en fantastisk koselig kveld sammen, alle sammen. Edith ga oss en stående invitasjon om å bo hos henne når som helst, og vi følte oss på nytt beriket av å ha møtt sånne hjertegode mennesker.

Dagen etter fløy vi ut fra Perth til Auckland, New Zealand. Nattflyvning er slitsomt, og da vi landet var klokken 0530. Vi tok en frokost, og forsøkte å trekke tiden ut, men halv ni slang vi oss i hver vår hotelsofa, og sovnet. En time etter var rommet klart. Og for et rom! Alt vi trengte av kjøkken utstyr fantes der, og da jeg åpnet et skap åpenbarte det seg en vaskemaskin og tørketrommelen, MED såpe på plass! Med panoramautsikt mot tårnet i Aucland slang vi oss ned i nydelige senger. Alt var rent og vakkert rundt oss, uten snev av "hotellukt". Sånne steder var det ikke flest av på vår "budget" tur. Første kvelden i Aucland dumpet vi oppi en kinesisk lanternefestival. Tusenvis av mennesker deltok, og det var lanterner i alle varianter. Vi så en masse kinesere som gikk opp en gate, lurte på hva som skjedder der, og fulgte etter. Plutselig kom vi inn i en park der lanterner hang fra trærne og sto som lysende skulpturer på bakken. Det ble showet rundt der, og solg mat i alle varianter.
Det var i det store og hele en hel masse Kinesere i hele Oceania. Veldig søte mennesker mange av dem, men veldig mange av de fastboende følte seg invadert av kineserne som kjøpte opp det de kunne, virket det som. (Vi selv diskuterte litt uttrykket "den gule fare" som vi har hørt fra eldre generasjoner. Og kom fram til at her kunne det faktisk være noe i det. Kineserne er mange, og sprer seg raskt.)
I Aucland tok vi også et par båtturer ut til de omkringliggende stedene. En vulkansk øy som bare er 600 år gammel ligger rett på utsiden der. Maoriere på stedet har historier om da den dukket opp. I tillegg ligger det verdens søteste viktorianske by tvers over sundet, der en fin spasertur opp på en høyde der gir nydelig utsikt over Auckland og omegn.
Er man adrenalinkick sulten kan man hoppe bungyjump fra tårnet i Auckland. Vi var ikke sultne på den måten, men så på de som var det. Siste kvelden vår der holdt de et forrykende fyrverkeri fra tårnet. Var nok for vår ære tenker jeg... ( eller kanskje kinesisk nyttår..)
Fra Auckland tenkte vi å ta en scenic togtur ned til Wellington, men hadde uflaks.. Kun en billett igjen på toget. Vi reiste da tross alt sammen, og bestemte oss for buss istede. Da vi bestilte billetten nevnte jeg at jeg gruer meg litt for jeg blir lett bilsyk. Dagen etter da vi kom på bussen hadde den snille damen i billettluken fått reservert ett sete helt foran til oss! Turen ar reddet for min del, og Don, vår hyggelige bussjåfør, var også glad i å guide.
Da vi kom til Wellington etter en 11 timers tur, var vi både blide og fornøyde. Buss er ikke så værst allikevel!
I Wellington spiste vi, og kikket litt rundt, og dagen etter tok vi fergen over sundet til sør-øya. I picton plukket vi opp en leiebil og durte ned østkysten. Der så jeg plutselig en flokk hval langs kysten! 7-8 stykker purstet og svømte, og selvfølgelig ikke et sted å stoppe... Like etter dukket det opp en sjøløve blandt klippene på stranden, deretter en til... Og tilslutt fikk vi endelig stoppet. Vi gikk ned til vannet, og der var det jommen meg et par sjøløver til. Vi knipset ivei, men hval så vi ikke fler av.
Kysten nedover er vakker, og med alt dyrelivet, helt spesiell. Vi kjørte er godt stykke, og havnet på et motell i Chevoit den kvelden. Er man ikke på de mest populære stedene, betaler man heller ikke de stiveste prisene for rom, og det er bedre mulighet for at de ikke er fullt.
Dagen etter kjørte vi et godt beite sydover langs en fjellvei med utsikt mot sør-øyas vakre tinder og langs melkeblå fjellvann. Det var 29 grader ute og så ut som norske fjellvidder enkelte steder. Bare mere goldt.
6 mil fra Queenstown stoppet vi for kvelden. Igjen et rent og pent Motel de vi valgte å bli to netter. Avstanden til Queenstown var passe, og vi likte oss i søte lille Cromwell.
Dagen etter kjørte vi en vakker vei til Queenstown. Queenstown er New Zealands adventurehovedstad. Alt hva du måtte ønske å gjøre kan du der. Meg fristet det litt med paragliding fra toppen av gondolbanen, men jeg får ha det til gode... Vi kjørte opp gondolbanen og så på den fantastiske utsikten derfra. Vi måtte klype oss i armen og si til oss selv at, NEI, dette er ikke Sveits...det var helt påfallende likt landskap! Der oppe møtte vi på en gruppe på 28 ålesundere. Nok av norske rundt der altså. Vi kjørte Luge, noe som minner om kjelker på hjul. Morro! Nede i byen kikket vi på båtene som tok turer med folk, så vannspruten sto, og mager kilte.
Dagen etter tok vi på nytt et skikkelig beite i bil, og havnet etter mye leting på en Holyday Park der det var rent og pent. Et av stedene vi hadde prøvd å få rom på hadde flere rom ledige, men aldri har jeg sett værre rom... Hotellet var fra 1880 og ikke gjort noe med siden da, heller ikke skiftet sengetøy etter hva lukten og flekkene tilsa... Grøss.. Godt vi har til vane å sjekke rommet de fleste steder før vi tar inn.
Da vi skulle spise ble vi sendt bort til den lokale puben. Vi skvatt da vi kom inn, det var helt smekk fullt av folk der. Leende, skaravlende mennesker som koste seg og tittet på veddeløp på tv-skjermer. Vi bestilte oss mat og drikke, og det tok ikke mange minuttene før folk tok kontakt med oss. Så mange superhyggelige mennesker! Vi tullet litt med dialekten deres "sivin-illivin" (seven-eleven). De fortalte blandt annet om Christchirch og om jordskjelvet som la store deler av byen flat to år tidligere. De spanderete øl og dram og vi fikk med oss en god flaske hvitvin tilbake av en som forhandlet dem. En annen ga oss lightere og penner fra puben "The Svamp" for at vi ikke skulle glemme dem. Hjertegode mennesker vi aldri glemmer!
Vi spiste deilig mat tilberedt til oss av kokken ombord, og vi satt på dekk og nøt jungelen som seg forbi. Om kvelden var det godt å ha myggmiddelet med seg, og da vi ble trøtte ble det hengt opp myggnetting over madrasser der vi kunne sove. Andre kvelden så vi glødende trær fulle av ildfluer! Utrolig vakkert syn..

 Dagen etter reiste vi inn i "krigssonen", Christchirch. Først så vi ikke så mye til det de hadde fortalt, men da vi hadde sjekket inn tok vi oss en spasertur, forsto vi mer. Det var jo ikke noe der! Der det tidligere hadde vært ett bysentrum var det nå åpene plasser. Vi tok en turbuss inn i rødsonen der de værste ødeleggelsene var. Byen var et sørgelig syn. Jeg har tidligere sett fra vest Berlin over muren til øst Berlin før murens fall, og jeg fikk den samme følelsen her. Det eneste positive var holdningen til menneskene som levde med dette. Her skulle det bli bra igjen! Flotte, nye planer var i gang! Wow! Godt med sånne mennesker som ikke gir opp etter at alt har falt i grus rund dem. Imponerende.
Fra nå av var alt booket og betalt via reisebyrået i Calaundra. Deilig å slippe å tenke på det mer. Vi hopper på flyet i Christchurch og etter tre timer var vi på Fiji! Følte vi måtte ha med oss en sydhavsøy på turen vår, og da var Fiji et enkelt valg. Vi kjørte to timer sydover i pøsende regnvær, til Warwick hotel & spa helt syd på øya. Heldigvis ga været seg til dagen etter, og vi våknet til et sydhavsparadis. Vi nøt livet der i tre dager med soling og huladans-oppvisning, før vi reiste tilbake til Nadi og det andre hotellet vi skulle være på, Fiji Beach spa & resort Hilton. Igjen bøttet det ned da vi kjørte, og igjen våknet vi til fint vær dagen etter. Det var regntid da vi var der, men heldigvis ble det ikke så ille som vi fryktet. Fra dette hotellet var vi ikke så låst til å hele tiden bruke hotellets restauranter, som var rimelig dyre etter våre normer. (Norske priser og vel så det.) herfra tok vi lokalbussen ti minutter inn til byen og spiste på restaurantene der. Halv pris, og bedre mat. Passet oss utmerket!
En dag booket vi oss på en båttur ut til en liten ubebodd sydhavsøy der vi solte oss, spiste, drakk og snorklet blandt korallrev og vakre fisk i Corallsea. Fantastisk vakkert alt sammen!
Vi kjøpte oss lokale plagg, Bulaskjorte og zolo (herreskjørt), og omslagskjørt til meg. Vi var med på cavasermoni, en velkomstsermoni med noe sølevann vi måtte drikke, men eksotisk som bare det. Fikk masse inspirasjon til en eksotisk aften hjemme med venner og familie!
Etter totalt 8 dager på Fiji reiste vi til Sydney der vi var våre siste dager av denne to måneders lange reisen. Vi pustet ut og besøkte operahuset og the Rocks der vi spiste krokodillepizza og kengerupizza (krokodillepizza er best!). Vi slappet av på Bondi beach før vi dro til en frisør vi har vært hos tidligere. Der fikk vi severt vin, og klippet og farget håret etter alle kunstens regler. Selv om vi forsøkte å tenke på hvor kaldt og guffent det var hjemme, hjalp det ikke. Vi hadde en fantastisk reise bak oss, og savnet nå alt som hadde med hjemme å gjøre. Treffe familien, og vennene våre igjen, gå på ski, sove i egen seng, vaske klærne skikkelig, bruke andre klær enn de i kofferten, go stolen forran tv-en, jobben og kollegaer. Ja, det meste! Borte bra men hjemme best, må være oppsummeringen til slutt. Fantastisk å få oppleve en sånn tur, og så fint å kunne komme hjem til de som er glad i oss der hjemme. Vi føler oss privilegert og ydmyke over alt vi har opplevd. Takk til alle som har bidratt til at turen vår har blitt så fin!